Synes du det er vanskelig å møte mennesker i krise og vanskelige livssituasjoner?
Familie, kollega, venner, naboer som opplever alvorlig sykdom, skade, selvmordsforsøk eller dødsfall i nære relasjoner?
Har det noen hensikt å sette fokus på det vonde og vanskelige, eller gir det grobunn for mer frykt og flere bekymringer?
Har vi noe å lære av mennesker som våger å fortelle sine historier, eller gjelder dette ikke «meg»?

Mange som deler sin historie om sykdom, tap, sorg og smerte har opplevd mennesker i nære omgivelser som har snudd seg bort, eller ikke har nevnt det vonde med et ord.
Andre forteller om mennesker som var der og gjorde en viktig forskjell.

Å tenke på det verste som kan skje er krevende og vanskelig. I en travel og hektisk hverdag er det lettere å ha fokus på alt som skal og må gjøres. Og vi velger også å gi fokus til det som gir energi og skaper gode følelser.
Det vonde og vanskelige vil vi helst ikke tenke på. Det gjør oss redd og vi føler oss maktesløse.
Mange ønsker nok å være til hjelp og støtte om noe skjer, men frykten for å trå feil er ofte større enn motet til å gjøre noe. Overfor de som rammes av det vonde og vanskelige, føler vi oss usikre på hva vi kan si og hva vi kan gjøre.

Kunnskap alene er ikke NOK
Det finnes mye kunnskap og forskning omkring alvorlige konflikter, kriser, sorg og tap, men en subjektiv forståelse av hvordan det føles og oppleves, får vi ikke før vi selv har erfart det.
Hvert enkelt menneske opplever og håndterer det forskjellig. Det finnes ingen oppskrift eller fasit for hva som er riktig eller galt, men noen behov har vi som regel felles.

Hvem kan gjøre en forskjell
Som privatpersoner og ufaglærte er vi sjelden forberedt når det skjer noe alvorlig i eget eller andres liv. Ubevisst er det noe de fleste overlater ansvaret til det offentlige hjelpeapparat. Men hver enkelt av oss kan være en viktig ressurs og gjøre en forskjell.
Heldigvis har vi et profesjonelt hjelpeapparat som gjør en god og viktig jobb, men sjelden er det alene nok. Det å gi NOK er ofte vanskelig, selv for de profesjonelle.

Mange som har opplevd kriser sier i ettertid at den viktigste støtten og hjelpen var den som ble gitt av menneskene i de nære omgivelsene. Familie, venner, kollegaer og naboer.

NOK = Nærhet – Omsorg – Kontakt
Å møte mennesker i krise burde egentlig være veldig enkelt, men ikke lettvint. Det handler i bunn om tilstedeværelse og medmenneskelighet. Et medmenneske som viser at en bryr seg, gir av sin tid og er trygg NOK i seg selv til å gi nærhet, omsorg og kontakt for den eller de som står i det.
Være et medmenneske, tilstede i øyeblikket her og nå som kjenne seg trygg på at den du er og det du gjør eller sier er et viktig bidrag. Om det er stort eller lite, så gjør akkurat det en forskjell.

Det handler ikke om å bli utlært, men om oppmerksomhet og tilstedeværelse.
Å kjenne deg selv, forstå og være trygg på dine egne reaksjons- og handlingsmønstre i sårbare og vanskelige situasjoner, vil gjøre deg mer rustet til å møte mennesker i krise og vanskelige livssituasjoner.
For å lære dette må vi ikke vente til en krise oppstår i eget liv. Dette kan vi trene på i trygge og gode omgivelser uansett om vi er fagperson eller privatperson.
På linje med førstehjelp ved hjerte- og lungeredning, kan vi trene på hvordan vi håndterer og bistår som hjelpere og pårørende i andre krisesituasjoner.

Det vil i tillegg gjøre oss mer i stand til å håndtere og ivareta oss selv, og å ta imot hjelp fra andre når vi selv står i vanskelige og utfordrende livssituasjoner.

Å være menneske er å være sårbar. Ingen er forskånet fra vonde opplevelser og hendelser i livet, men når veien er tung kan den bli lettere å gå når vi føler oss trygg på omgivelser støtter, hjelper, forstår og gir det ekstra puffet når vi er klar for det. Å stoppe opp er i seg selv ikke farlig. Å bli sittende for lenge i det vonde, kan imidlertid gjøre det vanskelig å komme videre.

Å møte det vonde og vanskelige vil styrke oss som menneske og medmenneske. Møter vi sammen med andre i trygge og ivaretagende omgivelser, kan vi slippe frykten frem og gi oss mulighet for å slippe den fri og gi plass for håpet i stedet. Håpet inni oss. Den indre styrken i hvert enkelt menneske.

Håp og frykt kan ikke leve sammen, og det vi er oss selv bevisst og gir næring til, er det som vil vokse sterkest frem i oss. Når frykten blir stor, kan vi derfor ha behov for mennesker som hjelper oss å vekke håpet igjen. Og noen ganger vil det vokse frem som noe helt nytt. Noe vi tidligere ikke kunne ha forestilt oss som en mulighet.
Å ha omgivelser som har nærhet, omsorg og kontakt nok til å stå i det sammen med oss, kan være det som gjør oss trygg nok til å utgjøre den «lille» forskjellen.

Skrevet av Randi T. Nordvik 15. april 2017