Hvem har vel ikke kjent på det å stå i spenningsfeltet mellom hva som forventes og kreves og hva vi kjenner lyst, lek og nysgjerrighet til. Spenningen mellom våre tanker, følelser og handlinger!

Allerede fra tidlig barnsben gjør dette seg gjeldende. Barn som fra naturens side er spontane, lekne og nysgjerrige på å oppdage livet, møter tidlig på krav og forventninger om hva som forventes og hvordan de skal oppføre seg. Hva som er galt og riktig, og hva som er viktig.

Det er mange som mener og har erfart at skolesystemet er begrensende og ofte ødeleggende for barns naturlige utvikling. Et effektivitet-, resultat- og perfeksjonismefokus skaper uheldig press på de unge og dette er enda sterkere i dag enn da vi vokste opp på 70- og 80-tallet.

Men det er ikke bare de unge som kjenner på presset. Også vi voksne kjenner at krav og forventninger til å prestere og levere er blitt sterkere. Bare se på det økende konkurranse- og resultatpresset i arbeidslivet.

Vi snakker om det, er bekymret og forundret over det, men hva gjør vi med det?

I kronikken «Barn blir født som læremaskiner, men på skolen må dette dempes» kommer Torkil Færø, lege, med et varsku til oss voksne.

«I vår globale, komplekse og hurtig forandrende verden trenger vi barn med variert kunnskap. Hva som er nyttig å kunne om 10, 20 eller 50 år er umulig å forutsi. Vår viktigste jobb som voksne er å ikke stå i veien.»

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kronikk-Barn-blir-fodt-som-laremaskiner-Men-pa-skolen-ma-dette-dempes-8117972.html

Å ha makt til å stoppe og reversere denne utviklingen er vanskelig, og kanskje heller ikke ønskelig. Det vi imidlertid har makt til, er å forstå mer om hva vi som menneske kan gjøre for å utvikle oss i takt med de ytre kravene og forventningene som stilles både til oss voksne og til barn og de unge.

Det vi etter hvert har mer og mer kunnskap om er hvordan hjernen er i kontinuerlig utvikling. Kunnskap og forskning er nødvendig og interessant for de fleste av oss uten at alle skal bli eksperter på faget.

Ved å forstå og bli bevisst mer av dette, kan vi også lære, trene og utvikle vår egen hjerne slik at den naturlig kan tilpasses samfunnet vi til enhver tid lever i.

Istedenfor at vi lever med tanker, ord, følelser og handlinger om hvordan fortiden har vært og fremtiden kan bli, er kunsten å få frem det unike «geniet» som bor i hvert enkelt menneske.

Geniet, i ordets opprinnelige greske betydning, betyr ånden som er til stede ved fødselen for å sikre at barnet blir unikt.

Ånden kan også beskrives som kunsten å være til stede i pusten, i øyeblikket, akkurat her og nå!

Paul Gilbert er en av de fremste vitenskapsmenn som forsker på hjernen og hvordan vi utvikler medfølelse.

I boken «Kunsten å vise medfølelse» forklarer han hvordan mennesket har to typer hjerner og to typer sinn. Den eldste delen av hjernen er opptatt av overlevelse, lidenskap, begjær, følelser, lek og nysgjerrighet.

Den nyere hjernen gir oss valgmuligheter. Evnen til å forstå detaljer, sette de i system og se sesammenhenger. Den er kreativ og forbedrer seg hele tiden.

Den logiske hjernen:
Og i de siste 100 år er det blitt mer og mer fokus på den nyeste del av hjernen. Den logiske og intellektuelle delen av hjernen.

Denne delen av hjernen setter vårt skolesystem og samfunn sin lit til og annerkjenner kunnskap og ferdighetene som læres her.

Den intuitive hjernen:
Den eldste delen av hjernen er den intuitive delen av hjernen. Den som reagerer og opererer automatisk og hurtig, selv før tanken får slippe til. Den som assosieres med følelser og sensitivitet, og som helst skal kontrolleres og modereres.

Ubalansen:
Det er dette som skaper ubalanse, begrenser og ødelegger for både barn og voksnes naturlige utvikling, trivsel og helse.
For å utvikle oss som hele, empatiske og sunne mennesker, må vi videreutvikle og samskape både med den nye og gamle del av hjernen.

Utdrag fra boken:

«Medfølelse inviterer oss til å bruke de «nye hjernene/sinnene» våre på nye måter – vi kan se noen av de primitive lidenskapene og ønskene våre (som stammetenking) på avstand, og huske at vi er mennesker alle sammen, at vi lever i livsstrømmen og føler smerte og lidelse på den samme måten; vi har alle bare rett og slett «dukket opp her i verden», og vi er skuespillere i fortellingene om livet. Som Dalai Lama liker å si: «Vi ønsker alle å være lykkelige, og vi ønsker ikke å lide.» «Den nye hjernen vår/det nye sinnet vårt» gir oss valgmuligheter – den er en bit av Adams eple – men vi har ennå ikke helt forstått hvordan vi skal trene og bruke den.

For å oppsummere kan vi si at mennesket har to typer hjerner og to typer sinn. Dette gjør livet svært vanskelig for oss fordi disse ikke alltid fungerer så godt sammen. «Den gamle hjernen/det gamle sinnet», som strekker sine røtter flere titalls millioner år bakover i tid, bruker hurtigreagerende hjernenettverk som er forbundet med følelser og begjær. Følelsene våre er automatiske og krever ingen innsats, de strømmer gjennom oss uten at vi trenger å reflektere eller tenke spesielt mye over det, og som hos mange andre arter sier følelsene våre fra om farer, de aktiverer andre følelser og leder oss mot viktige mål i livet (mat, sex, allianser og status).

Vår «nye hjerne/sinn» derimot, er to millioner år gammel (eller yngre), og den er langsom og reflekterende, kan bruke symboler, kan konseptualisere og forstå hvordan ting fungerer, den er kreativ og forbedrer seg hele tiden. Den fantaserer og skaper bilder av ting vi ønsker og begjærer, eller av ting vi bør frykte.

«Den nye hjernen/det nye sinnet» vårt, spesielt da de fremre delene av cortex, gir oss også mye av evnen vår til å vise empati og forstå andre menneskers tanker og følelser, og den gjør oss til en svært sosial art av individer som påvirker hverandre gjensidig.

Forholdet mellom disse to typene av hjerne/sinn er komplekst. Den innsiktsfulle evnen vår til å vise empati og forstå andre kan både brukes til å hjelpe dem og til å finne ut hvordan vi skal skremme og true dem – til å «ramme der det gjør vondt». Lidenskapen, motivene, ønskene, lystene, frykten og hevntankene hos «den gamle hjernen/det gamle sinnet» vårt kan kapre evnene til «den nye hjernen/det nye sinnet» vårt. Når de gjør det, søker vi bare å tilfredsstille dette begjæret eller å finne grunner til at vi føler det vi føler, slik at vi kan bekrefte fordommene våre.

Følelser kan komme med sine egne, selvrettferdiggjørende grunner. Vi sier: «Jeg føler det, så da må det være sant.» «Jeg føler meg engstelig, så da må dette være farlig, og jeg bør unngå det.» «Jeg føler meg engstelig, så da må dette være farlig, og jeg bør unngå det.» «Jeg føler avsky, så det betyr at dette er ille.» «Jeg føler at dette er galt; derfor er det det.» «Jeg føler at jeg ikke kan stole på deg; derfor er du farlig for meg.» vi stiller ikke spørsmål ved det vi føler eller ved det vi gjør, fordi vi har en «magefølelse» og vi egges til å tro at vi har rett.

Men vi kan faktisk aktivt lete etter grunner til at vi skal høre på følelsene våre og til og med ignorere eller avvise alternative, mer fornuftige oppfatninger. Mange psykoterapier forsøker nå å hjelpe folk med å legge mer merke til refleksene sine og til å ta et steg tilbake, slik at de kan se følelsene sine på avstand og bruke «den nye hjernen/det nye sinnets» evner til å regulere og endre følelser. Men det er også viktig å jobbe med motivene og følelsene til «den gamle hjernen/det gamle sinnet», slik at vi kan lære å forstå dem bedre, tolerere dem og ikke handle ut ifra dem. Vi kan til og med strebe etter å gjøre det motsatte av det de sier, og erstatte dem med nye motiver og følelser som orienterer seg mot medfølende leve- og væremåter.

Men legg merke til at alle de menneskelige tragediene som har oppstått fordi vi mennesker har disse forskjellige hjernene ikke er vår skyld, fordi vi frem til nå har hatt liten innsikt i og forståelse for hvordan hjernene våre har utviklet seg og for hvordan de fungerer. I tillegg er det meningen at lidenskapene og frykten i «den gamle hjernen/det gamle sinnet» skal være sterke og vanskelige å undertrykke.»

Å forstå mer av kompleksiteten som spenner i oss som menneske, uten å fordele ansvar og skyld, kan gjøre det lettere å gripe fatt i utfordringene som viser seg i dagliglivet vårt.

Det er i oss selv vi må begynne. Være nysgjerrig og interessert (aktiverer den gamle hjernen/sinnet), forstå og bli bedre kjent med oss selv (aktiverer den nye hjernen/sinnet).

Det handler om kommunikasjon og samarbeid. Først og fremst hvordan vi kommuniserer og samarbeider med oss selv, for der igjen hvordan vi kommuniserer og samarbeider med våre omgivelser.

Enkelt, men ikke lettvint!